Bidro i designprosessene for brukergrensesnitt og sikret intuitive, visuelt tiltalende og brukervennlige grensesnitt i prosjektene.

Situasjon. Grensesnittene på tvers av prosjektene var ujevne. Noen var greie, noen var tydelig bygget av utviklere som tenkte på datamodellen og ikke på personen som skulle bruke dem, og designbeslutningene ble ikke alltid tatt med sluttbrukeren i rommet. Særlig i et webkartprodukt er kartet den enkle delen — det er kontrollene, filtreringen og flyten rundt det som får folk til å gå seg vill.

Oppgave. Å bidra i UI‑designprosessen var en del av rollen — for å gjøre grensesnittene til noe folk faktisk opplevde som intuitivt og behagelig å bruke, ikke bare funksjonelt.

Handling. Rollen var ikke designerens, men den satt i designprosessen og tok med seg et utviklerperspektiv — presset på oppsettet, på flyten gjennom en oppgave, på om et skjermbilde faktisk var tydelig eller bare kjent for dem som hadde bygget det. Dette var React-, Angular- og Vue‑frontender oppå Mapbox- og Leaflet‑kart, og mye av brukervennligheten lå i detaljene: hvordan du filtrerte et datasett, hvordan du flyttet deg mellom etasjer på et innendørskart, om løsningen fortalte deg hva den holdt på med. Stort sett betydde det å stille de dumme brukerspørsmålene tidlig, mens de fortsatt var billige å rette opp, i stedet for etter lansering, når forvirringen kom tilbake som saker hos brukerstøtten.

Resultat. Grensesnittene ble mer intuitive og mer polerte, noe sluttbrukerne merket direkte, og det løftet den samlede kvaliteten på det som ble levert. At spørsmålene om brukervennlighet ble stilt under designarbeidet og ikke etter lansering, er det meste av det som utgjorde forskjellen.