Designet et «Liquid Glass»-designsystem for iOS 26 og et kanonisk komponentregister håndhevet av lint‑regler for å hindre at brukergrensesnittet spriker.

Situasjon. Et brukergrensesnitt uten et felles visuelt språk og et fast sett med komponenter glir ut, og det glir fort. Hver ny skjerm finner opp sine egne knapper, merker og kort på nytt, alle litt forskjellige, og de små inkonsekvensene hoper seg opp til produktet ser usammenhengende ut og hver endring betyr å røre fem skreddersydde versjoner av det samme.

Oppgave. Designsystemet måtte være sammenhengende nok til å se gjennomtenkt ut, og håndhevbart nok til at det ikke ville forvitre i det øyeblikket teamet fikk det travelt.

Handling. Det visuelle språket og komponentsystemet ble designet som én ting. Språket er «Liquid Glass»-uttrykket fra iOS 26 — gjennomskinnelige paneler med bakgrunnsuskarphet, lagdelte skygger, litt lysbrytning, fjærende animasjoner — bygget av verktøyklasser i Tailwind. Oppå det ligger et kanonisk sett med komponenter som hver skjerm skal settes sammen av: Card, Label, Button, GlassIconButton, DirectoryGrid og resten. Det som får det til å sitte, er lintingen: regler som avviser et hjemmesnekret merke eller en hjemmesnekret brikke og peker mot den kanoniske komponenten i stedet, så systemet holdes oppe av verktøy og ikke av at den som gjør gjennomgangen den dagen, husker å bry seg. Og dokumentasjonen er paret med konkrete notater som går fra feil til løsning, så veiledningen er «her er den gale måten og den riktige måten», ikke et abstrakt prinsipp.

Resultat. Brukergrensesnittet holder seg konsistent og tro mot merkevaren, og engangskomponentene som ellers ville spredt seg, blir fanget opp før de gjør det. Visuell konsistens sluttet å være et spørsmål om alles disiplin og ble noe verktøyene står vakt om, og det er den eneste versjonen av den som overlever en frist.